Esben Tipple kjører 400 km tur/retur fra Volda til Sogndal.

På tur med Tronesmafiaen – Opptelling før Vålerenga

Det har gått lang tid siden forrige oppdatering fra Tronesmafiaen.

Den første bortekampen etter sommerferien var den relativt korte turen fra Volda til Molde. Jeg og Halldor satte avgårde med plentyvis med tid til rådighet, og fikk til og med kosta på oss en tur på Burger King etter å ha ordna klart billettene våre. Tilgang på fast-food skal ikke undervurderes når nærmeste BK/McD er 60 kilometer unna Volda! Etter å ha slukt burgerene og nok en gang truffet på den ekstremt koselige og hyggelige Skjølsvik-klanen måtte vi dessverre lide oss gjennom en fadese av en kamp som vi ikke trenger å si noe mer om. Resultatet til tross så var jeg og Halldor ved godt mot;  svelene fra mor Skjølsvik i pausen og de gratis pølsene fra salgsboden på stadion etter kampen utretta sikkert en liten påvirkning. Vi liker Molde og reiser gjerne tilbake neste år!

Alle sammen (utenom Halldor) var samlet for å se den frustrerende bortekampen mot Viking som endte uavgjort, en hjemtur de aller fleste blodfans vil koste på seg uansett hva slags arbeidskrav eller gruppearbeid det er som må lide litt på bekostning av det. Jeg bruker ordet «frustrerende», men jeg tror nok alle er enig i at ekstasen vi opplevde da Aksel Berget Skjølsvik sendte de lyseblå i ledelsen ikke kan beskrives med ord. Du kan jo se for deg selv i denne videoen som følger Gaukereiret gjennom hele andreomgangen. Dagen vi kan juble for seier over Viking (i serien eller cup) virker plutselig mye mer realistisk etter denne kampen; en kamp jeg personlig hadde gruet meg litt til med fjorårets katastrofe tatt i betraktning. Stein på stein.

Neste tur var til Sogndal i helga som var, og denne gangen var det kun en representant fra Tronesmafiaen til stede: Meg. Andreas og Magnus holder fortet hjemme i Sandnes, Filip og Joakim befinner seg i Oslo, Halldor har for tiden praksis i Spania mens jeg fortsatt befinner meg i Volda, 200 km og tre timers kjøring unna saftbygda. Sogndal var en kjekk tur i fjor (den gang tok det nærmere fem timer, takk og pris for Kvivsvegen!) der jeg, Halldor og Filip brølte og skrek gjennom hele andreomgangen; vi tar mye av æren for at Sogndalspillerne ikke maktet å score på Falch som «tok alt» den dagen. Gode minner.

Heldigvis var «Oddi» tilstede i år, for ikke å snakke om en liten delegasjon fra Sogndal Folkehøgskule som bidro kraftig til mye liv og god stemning på tribunen, men til og med sunn norsk ungdom kunne ikke gjøre noe med de to grapsemålene som vi fikk i fleisen i førsteomgang. Heldigvis ble det en lyseblå scoring på vår side før pausen, men flere mål ble det ikke til tross for utallige frispark (med smarte varianter) og tapet var et faktum. På samme måte som i fjor så påtar jeg også i år æren for at Falch holdt buret rent i andre omgang. Affirmasjon og positiv selvsnakk er et kraftig og meget effektivt virkemiddel: «Falch tar alt. Falch tar alt! Falch tar alt. Falch tar alt!» Han tok pigede alt, og.

Ikke et vondt ord om Sean McDermott, som for øvrig også er en meget dyktig keeper. Jeg er ytterst glad for at det ikke er min jobb å bestemme hvem som skal vokte buret hver kamp. Jeg synes Aslak gjorde en god innsats i Sogndal og han fortjente å få sjangsen. Hvem som skal stå mot Brann er som sagt ikke min jobb å si noe som helst om, men jeg håper uansett at begge keeperne våre fortsetter å samarbeide og lære av hverandres styrker for å forbedre hverandres svakheter. Det er ikke alle klubber med to stk. keepere som er med i landslagsmannskap.

Etter Brann hjemme står (forhåpentligvis) årets siste kamp for tur med en stor feiring på slutten. Dette sier jeg fordi jeg orker ikke noe kvallikpiss; i år vil jeg ta ferie fra eliteserien med trygg plass til neste år mens jeg er i Oslo og kan klikke i vinkel sammen med mine gode venner i Gaukereiret. Hele mafiaen vil være representert her, og de som vil kan få signert autografer såfremt autografjegeren selv stiller med skriveredskap og papir/papp/panne/eller liknende. Her er det bare å møte opp: «Kom og syng med gamle og nye fjes.»

Det sies at man bygger karakter av å gjennomgå motstand. Som livslang supporter av Sandnes Ulf og Southampton tør jeg påstå at jeg har nok karakter til en doktorgrad i et eller annent viktig felt som krever gode karakterer, fordi dette er et ordspill jeg ikke finner en 100% punchline på, fordi klokkå e fem øve halv føkkings ett på nåttå, og eg vil gå og legga meg, men perfeksjonisten i meg kreve at eg skrive ferigt denne sjiden, og nå innser eg at eg plutselig skrive på dialekt, så eg ronne av med et lide slagord, mens eg hørre på hip-hop av høgaste kvalitet: Skolekorps.

Alltid Sandnes. ALLTID.